Klarer ikke helt å legge fra meg prostitusjonstemaet enda jeg. Nå har gateprostituerte, luksusprostituerte og de som jobber på horehus og massasjeinstitutter vært diskutert, selv har jeg vært innom de mer lokale variantene og de som gifter seg til et slags bedre liv i bytte mot å være mannens kosedyr. Men i mine øyne er det en stor gruppe prostituerte som man har glemt: De som jobber i pornoindustrien!

De er vel prostituerte de? De selger kroppen sin og sex for penger. Det finnes vel forskjellige varianter innen denne industrien og det er kanskje noe glam og glitter for en liten del av disse. Det blir da vel luksusprostitusjon. Disse kan vel velge sine "motspillere" selv, og velge fra øverste hylle, har mer å si for innholdet og har ganske mye makt over sin egen situasjon. Andre igjen gjør dette for å kunne forsørge seg selv og kanskje barna sine. Det er da frivillig men pga økonomisk press på ett eller annet vis. Det finnes sikkert mange som blir tvunget til dette også, som med menneskehandel-horene.

Jeg så en dokumentar en gang om ei engelsk enslig mor som begynte med porno fordi hun hadde så dårlig råd. Hun hadde ikke mye å si om hva som foregikk, og måtte tåle å få blåst snørr i trynet mens hun hadde seg med den ekle mannen som tydeligvis var litt av en storkar! Æsj! Men det synes helt sikkert ikke på filmen at hun syns dette var kvalmt og at hun ikke hadde noen som helst glede av knullingen hun foretok seg. Det finnes sikkert mange slike, og da syns jeg det er merkelig at folk kjøper og ser slike flimer. Man vet jo ikke om dette er noe hun gjør for å holde hodet over vannet og gi barnet sitt en god skolegang og sunn mat. Hvem syns det er deilig å se på folk som har sex som egentlig ikke har lyst og som ikke har noen glede av å gjøre det? (ja, selvfølgelig finnes det mange som har merkelige preferanser innen sexfantasiens verden, men JEG greier ikke å skjønne dette). Samtidig er disse damen frykelig dårlige forbilder for unge kvinner. Da syns jeg det er mye bedre om dere som liker porno holder dere til filmer med kjente pornoskuespillere som tydeligvis er stolt over og har stor glede av yrket sitt!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå som det er så mange blogger om prostitusjon tenkte jeg å skrive litt om det jeg også. Det vi leser om er prostitusjon i de store byene, og i andre land. Men finnes det prostitusjon på den norske landsbygda? Ta et hvilket som helst bygdesamfunn eller tettsted i landet vårt…finnes det horer der som er ledig for en hyrdestund hvis man bare vet å finne henne? Og er i så fall disse horene tilgjengelige for alle, eller er det bare en lukket krets som kjenner til og får lov å komme til?

Selv bor jeg på et lite sted, og kjenner masse rare mennesker, men kan ikke si at jeg vet om noen lokale horer. Og da mener jeg hore som i selge sex og få betaling, ikke løsaktig, litt ukritisk dame som er glad i å knulle, som man finner ganske mange av, og som ofte får slengt ordet hore etter seg helt ufortjent, da det ofte er av mannfolk som er minst like "løsaktige" som dem. Sitter det ei dame på en gård her ute et sted og venter på at mannen i nr. 4 her i gata skal komme til sin ukentlige "avtale"? Eller kanskje det bor ei i en leilighet i sentrum, og dette er noe alle vet unntatt meg og mine venner?

Det nærmeste jeg vet om om horer her på stedet er enkelte damer i enkelte alkisgjenger, de går på rundgang innad i gjengen, men de får ikke betalt for det, men kanskje det er prisen DE må betale for å få tilgang på alkohol eller kanskje for å i det hele tatt ha det man kan kalle en omgangskrets? Disse damene er forøvrig både temmelig stygge og gamle, innrøkte og kvapsete og ikke noe en vanlig mann ville tatt i med ildtang.

Den siste formen for prostitusjon, om man kan kalle det det, er enkelte av de utenlandske damene som gifter seg til et liv i norge. IKKE ALLE! Jeg kjenner mange, og jeg mener absolutt ikke at alle som gifter seg med ei utenlandsk dame egentlig bare kjøper seg 2 i 1: kosedyr og kokk, og absolutt ikke alle damene som kommer hit fra andre land gjør det for å få mer penger og et enklere liv. Men helt klart er det noen av dem som kommer hit kun for pengenes skyld. Jeg har kjent noen. De hater menn, og er ofte gift med 30år eldre menn som ikke akkurat er pene. Dama veier 45 kilo, mannen 130+. Og man hører mannens måte å snakke om kvinner på, som om de er noen som skal utføre tjenester for dem, ikke en likeverdig partner. De kontrollerer kvinnene sine, og holder dem vekk fra folk. De får oftes ikke hjelp til å ta sertifikat på bil, og får ikke eget bankkort slik at de kan handle alene, ta bussen etc., ikke får de jobbe. Jeg tenker ofte når jeg ser slike damer at de må jammen hatt det virkelig dårlig i hjemlandet sitt som er villig til å flytte hit med DEN mannen, gammel og stygg og dum som han er. Men nok om det. Som sakt, det gjelder absolutt ikke alle, og kanskje får de det bedre her i landet, og kanskje er mannen snill med dem og ønsker dem bare godt. Kanskje til og med mannen er både betatt og forelsket selv om hun ikke er det. Man får håpe og tro det beste av og til.

Men nok om det. Tror dere det er vaskekte horer rundt omkring på småsteder og bygdene i norge? En eller to i hver bygd, sånn i gjennomsnitt, eller kanskje ingen?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ofte kan en dårlig start på dagen sette standart for hvordan dagen skal bli. Slik er det iallefall ofte her i huset! Vi er minst 3 småsure trøttinger om morran her i helgene, av og til 4 eller 5, men alltid minst tre. Til daglig står ikke alle opp samtidig, så da er det oftes snakk om bare en til to suringer, og det går sånn passe bra, det er iallefall gått rutine i det. Men i helgene er vi altså flere, og når to av oss er voksne, i motsetning til hverdagene da den ene og sureste er et barn, og begge vil bestemme og ikke vil la seg bestemme over, da blir det ofte krasj. Som denne junimorgenen(formiddagen) i fjor, da den mannlige voksne vekte den kvinnelige voksne en time før de skulle stå opp, maste om sol og varme og en nyyyydelig dag, fikk dradd den kvinnelige voksne opp av sengen og ut på badet. Da tannpuss og morgenstell var unnagjort lå den mannlige og sov, men da var barna våknet og retrettmulighetene steng. Kvinnens humør var altså allerede sunket flere hakk, og det før frokost! Etter å ha organisert og truet et solblitt og et sitronsurt barn til å gjøre sin faste plikt, dekke frokostbordet, og ha ordnet i stand lørdagsfrokostmat med røkelaks og mårpølse, omelett og presskannekaffe, gikk så kvinnen og vekte mannen. Han var ikke akkurat på sitt blideste, og satte seg ustelt og tungt nesepustende til bords i bare boxer og t-skjorte. Det sitronsure barnet var blitt solblitt det også heldigvis, men det hjalp ikke. Mannen suret seg over manglende oppskåret rå løk, og kvinnen satte alle pigger ut, og glefset tilbake noe om bortskjemt, lat, vekke andre for å ligge å sove selv osv. Det var DEN frokosten!

Bedre ble det ikke da hele familien skulle ut på tur etter frokost. Ut i vedaskogen og hugge ved. Eller sage ved, som man gjør nå til dags. Før de hadde kommet seg ut døra var det slengt utallige sure og usaklige kommentarer frem og tilbake mellom de voksne. Ungene som var solblide og ønsket foreldrene solblide også støyet og maste ekstra mye, og ble urettferdig satt strengt på plass av både kvinnen og mannen. Og når kvinnen gjorde det ble mannen indignert på barnas vegne, og selvfølgelig var det stikk motsatt 3 minutter senere. At mannen greide å starte bilen mens kvinnen stod med hodet bøyd rett foran eksosrøret, iferd med å hekte på tilhengeren gjorde ikke saken bedre. Den 15minutters lange bilturen føltes som en evighet. Ungene var høylytte, de voksne demonstrativt tyste, og radioen med forferdelig radiomusikk ble skrudd opp på full guffe for å overdøve barna. Kvinnen var på gråten da, og vel fremme marsjerte hun ut i skogen og begynte å rydde vekk kvister som lå igjen fra forrige helg. Mannen tok med seg motorsaga og begynte å felle trær. Sola stekte og fuglene sang. Kvinnen gikk og irriterte seg opp. Hun kjeftet på mannen sin inni seg, og planla hva hun skulle si til han i matpausen. Da skulle hun kjølig og saklig fortelle han at han var verdens værste mann, helt håpløs å bo sammen med, og en regelrett drittsekk. Urettferdig og selvhøytidlig, ekkel og tilnærmet ond. Hun hadde tenkt seg skikkelig sur og vanskelig da en gren kilte henne i nakken. Hun viftet den irritert vekk, men kilingen fortsatte, og hun snudde seg irritert rundt. Der stod en søt og angrende mann med hundeblikk og hodet bikket på skrå, og to nusselige barn. Alle med hver sin store bukett med markblomster i hendene. Kvinnen prøvde å holde på sintheten sin litt til, men smeltet da mannen smøg armene sine omkring henne og sang høyt og falskt en improvisert liten sang om sin vakre sinte kone som hadde sånn en grusom mann. Da måtte hun bare le, og takket overstrømmende for blomsterbukettene.

Det var en blid og sammensveiset familie som spiste lunsj, sittende på en nyfelt trestamme, takket være en klok mann som greide å snu bittert til muntert med en blomsterkvast og en liten sang.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Arne hadde skjønt tingenes tilstand. Uten at Kristoffer hadde trengt å si så mye. Så hjalp det vel ikke så alt for mye med dusj og reine klær. Men det var litt greit også. Nå hadde det gått ei uke, og Arne hadde kommet innom i lunsjen hver dag. Da pratet de og drakk kaffe, og den daglige avtalen holdt Kristoffer litt i gang. Han kunne ikke la alt flyte. Han hadde til og med skaffet seg vaskemaskin! I hele sitt voksne liv hadde han ledd av folk som kjøpte vaskemaskiner og tv’er og det som værre var på avbetaling, men nå hadde han gjort det sjøl, og var egentlig rimelig fornøyd. Han trengte vaskemaskin, for Anne hadde tatt med seg den de hadde. Vaskemaskinen, fin-salongen, gjestesenga, garderobeskapet i gangen og det største hagemøblesettet. Det var sikkert både greit og rettferdig. Han satt igjen med den gamle, slitte salongen, den som han alltid hadde likt best, spisestua og oppvaskmaskin, og alle resten av møblene som stod rundt omkring i huset.  Hun tok fin-servicet fra Kari Trestakk og Hardangerbestikket, men det var greit. Han hadde aldri skjønt poenget med å bruke tusenvis av kroner på å samle på service man aldri kunne bruke fordi det var for fint. Hverdagskoppene og middagstallerknene var mer enn bra nok for han. Tv’n hadde hun latt han beholde. Det var en 45 tommers Grundig, stor og tung, sølvfarget med tilhørende stereo/dvd-skap. Tok kjempestor plass i stua og veide sikkert 100kg. Antageligvis derfor hun ikke tok den med seg. Han fikk Arne til å hjelpe han å bære den ned i kjellerstua, og så ringte han L’easy og bestillte en 50 tommers flatskjerm til å henge på veggen. Arne hadde nikket fornøyd da han så den digre skjermen på veggen. Hintet noe om fotballkamp og øl i helga.

Helga kom og gikk. Lørdag kom Arne dragenes med tre kompiser, en kasse pils og to flasker cognac. Kristoffer som egentlig ikke var særlig interessert i fotball konsentrerte seg om drikkinga og fikk i seg en del for mye. Særlig av cognacen. Han våknet søndag morgen sovende på badgulvet med rumpa bar og buksa ned på knærne. Herregud! Nå følte han seg enda mer patetisk enn da mørkeredselen fikk ta overhånd! Han håpet virkelig at dette var skjedd etter at gutta dro hjem. Han ble liggende en stund til etter å ha lirka på seg boxeren igjen. Den minste bevegelse fikk kvalmebølger til å velte seg gjennom han, så han nesten måtte holde seg fast i gulvet. Han lå der helt til en edderopp begynte å vandre sakte men bestemt i retning han. Da reiste han seg så forsiktig han kunne, svimlet, og rakk akkurat kaste seg over doskåla før pils og pizza i skjønn forening med gallesyre og rester av bacongull veltet ut av munnen hans. Han brakk seg igjen og igjen. Så tørket han seg rundt munnen og kom seg i seng. Han sov noen timer, og våknet i 4-tida på ettermiddagen av at telefonen ringte. Han svarte uten å se hva som stod på displayet, og angret hardt da han hørte mora sin stemme. "Herreguuuud, Kristoffer! Hvordan har du det? Jeg har ringt og ringt! Hvorfor tar du ikke telefonen. Du må ikke være redd for å prate med meg vet du. Jeg hørte hva som har skjedd. Den merra. Anne har aldri vært noe for deg, vet du, det har jeg alltid ment. Ikke at jeg har sakt noe til deg, da vet du, jeg vet jo hvordan det er å være forelsket, eller kanskje forblindet. Ja. Jeg kan tenke meg at hun tok vaskemaskina ja! Og sikker ny-salongen. Typisk sånne materialistiske kjerringer! Gode Guuud! Tenk å være mora til ei sånn flyfille! Ja, for hun flytta vel rett inn til en ny mann ja? Tenk at det går an!…………" Hun fortsatte i evigheter. Kristoffer la fra seg telefonen, gikk på kjøkkenet og henta en cola i kjøleskapet, drakk begjærlig, rapte og gikk tilbake til telefonene. Enda var hun ikke ferdig. Skravla gikk. Midt i en to sekunders pustepause fikk han avbrutt henne. " Du, mamma, sikkert sant det, men nå må jeg legge på, det kommer en annen telefon inn her, vi snakkes", han trykte på knappen med det røde telefonrøret og kunne ikke annet enn å humre litt for seg selv. Han hadde virkelig en parodi av en mamma! Men hun var jo veldig snill. Han bestemte seg for å stikke innom henne i løpet av nesteuke.

På kvelden ringte Arne. Han var storfornøyd med festen, og skulle hilse fra gutta. Bård og Kent skulle på heisatur neste helg, og Kristoffer var veldig velkommen til å være med! Han sa han skulle tenke på det. Arne skulle ikke være med, kona hadde bursdag og da var det best å holde seg hjemme! Kristoffer sa at han hadde bestemt seg for å komme seg på jobb igjen fra tirsdagen av. Arne mente at det var fornuftig og avtalte nok en lunsjavtale hjemme hos Kristoffer dagen etter, sånn for sikkerhetsskyld.

Tirsdag morgen angret Kristoffer seg. Det var et lite firma han jobbet i, og antageligvis visste alle nå at Anne hadde gått bak ryggen hans i et år, og at hun hadde forlatt han og flytta rett til denne musikeren sin. Litt skamfullt var det jo, selv om det var hun som burde vært flau. Det ble en lang dag, der alle på kontoret gjorde sitt beste for å late som om ingenting hadde skjedd. Han hadde mye arbeid å sette seg inn i igjen, selv om vikaren hadde gjort en god jobb. Vel hjemme var han utslitt, men fornøyd. Det var den første dagen som var verst. Etter dette kom ting til å gå seg til, og etter noen dager kom de andre til å slutte å granske han i skjul for å se om de kunne se spor av sorg eller håpløshet hos han. Han kom til å få fred, og hverdagen ville gå seg til. Fortsatt savnet han Anne. Til tross for at hun var ei jævla drittkjærring av ei utro ku så savnet han henne noe så inn i helvete. Det gjorde vondt langt inn i magen og hjertet. Han satte seg ved dataen for å surfe litt på nettet, men endte opp med å skrive et brev til henne. Et brev der han beklaget at han sikkert hadde presset henne ut i utroskap. Beklaget at han sikkert ikke hadde hørt etter når hun hadde noe å si, at han sikkert hadde vært for kjedelig og tatt ting for gitt. Han beklaget at han ikke hadde gjort mer for henne og avsluttet med at han elsket henne for evig og at hun alltid var velkommen hjem. Sånt kan okotbermørket gjøre med en sveket mann. Heldigvis sendte han det ikke.

Resten av uka gikk greit, akkurat sånn han hadde regnet med. Onsdag tok han seg en tur på treningsenteret og fikk svettet ut noen følelser. Det føltes sånn. Han la seg i senga denne kvelden. Nå var det slutt på å sove i stua. Han tenkte at dette var den beste dagen hittil siden Anne dro, og bestemte seg for å bli med Bård og Kent på tur i helga.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lørdagen kom og gikk, søndagen likeså. Mora hans hadde ringt 3 ganger, men han hadde ikke orket å svare. Hun hadde vel hørt noe, regnet han med, og nå var hun ute etter å dra detajene ut av han for så å sukke og akke seg over hvor fryktelig det måtte være å være mora til ei så svikefull og ondskapsfull dame…Nei, det orket han ikke. Noen hadde ringt på døra. Han hadde spruttet opp fra sofaen, blitt klar over hvordan både han og stua så ut, bøyde seg i knær og rygg, og gikk krokbøyd og listende inn på badet. Heldigvis var ytterdøra låst. Han satt på dolokket og ventet. Hørte stemmer, hørte skritt i grusen utenfor vinduet, og så stillhet. Da spratt han opp og inn på soverommet og snek ut gjennom en glipe i gardinen. Han så to ungjenter med innsamlingsbøsse. "jaja, så sparte jeg meg de kronene" sa han til seg selv, for så å irritere seg nok en gang over at han snakket høyt til seg selv. Kvelden kom og gikk, natta la seg svart og kald over stedet. Han sov på sofaen. Det hadde han gjort de siste nettene. Etter natten med mørkeredselen. Nå lå han å så på tv til han sovnet.

Mandag. Telefonen vibrerte og sang på salongbordet. Faen! Arne! Tankene kvernet i full fart og i løpet av noen sekunder hadde han funnet på og forkastet 3-4ideer om hva han skulle si. Telefonen sluttet å ringe før han rakk å bestemme seg. Han pustet lettet ut, tok seg en slurk doven cola og tente en røyk. Telefonen begynte å dure igjen. Den durte alltid et sekund før ringelyden kom. Arne igjen. Det fantes nok ingen vei utenom, han måtte ta telefonen. Ellers kunne han risikere at han kom hjem til han, og det gikk ikke an slik det så ut her nå. "Hei" "Hei Kristoffer! Hvordan går det? Er du syk enda? Vi trenger deg på jobb, ellers må vi innhente en vikar, og da må du iallefall komme med en sykemelding så vi vet hva vi har å forholde oss til!" Kristoffer var glad han hadde en såpass grei sjef som Arne, -ikke alle var like heldige. "jo, nei, jeg er syk fortsatt ja. Eller, ikke akkurat syk. Jeg…off…jeg. Anne har gått fra meg" Faen! Der hadde han sakt det. Sakt det på en slik måte at Arne skjønte at det var derfor han hadde skulka jobben! "Anne gått fra deg?? Men i helvete Kristoffer! Hvorfor sa du ikke det med en gang? Du kan jo ikke sitte der aleine å deppe! Jeg skaffer en vikar og gir deg en ukes perm, jeg Kristoffer. Og du? Jeg stikker bortom i lunsjen. Skal jeg kjøpe med noe til deg?" Ja, eh…lunsjen? men…nei.nei, ikke kjøp med noe." "Vi ses, Kriss! Hade."

Han følte seg helt tom etter telefonsamtalen. Hadde han sakt det, eller var det innbilning? Jo, han hadde nok sakt det. Og nå kommer Arne på besøk i lønsjen! Kristoffer så ned over seg selv og ble forferdet. Hvordan hadde det gått til at han så SÅ jævlig ut? Bukselårene var fulle av fettflekker ispedd spor etter ketshup, t-skjorta var mer grå enn hvit og hadde en lang stripe med brune små flekker. Cola. Svidd hull i den hadde han visst også gjort. Han stakk nesa i retning venstre armhule og snuste inn. Det reiv i nasen av gammel svettelukt. Helt forferdelig. Han tørte ikke tenke på hvordan det luktet lengere nede på kroppen, og gikk resolutt ut på badet. Han skrudde på dusjen og heiv av seg klærne. Kjente med hånda at vannet var passe glohett og plasserte seg under den svake dusjstrålen som sparedusjen var villig til å spandere. Hah! Sparedusj skulle hun ha, men brukte 40Wattspærer i alle lamper i hele huset! Temmelig dårlig selvinnsikt! hah! Humøret steg et lite hakk, og med såpe, shampoo og dr. Greves intimvask følte han seg etterhvert som et nytt menneske. En liten kikk i speilet fikk han til å innse at skjegg ikke var noe for han. Heldigvis kunne Gillettes mach 3 turbo hjelpe han med den saken. Konstanterte at han hadde bare ett barberhode igjen, og lurte på om han skulle oppgradere seg til den nyeste høveltypen. Den med batteri. Han tok ikke noen avgjørelse på saken nå, han hadde mye å gjøre. Ferdig dusjet, barbert og påkledd grep han tak i klærne på badgulvet. Det var ikke bare ett skift som lå der. Han heiv alt ut i gangen. På soverommet gjentok han handlingen, og til slutt gikk han på jakt i stua etter sure sokker og innrøkte gensere. Han stappet alt inn i en søppelsekk som han bar inn i klesskapet. I hennes del. Der var det godt plass nå. Til og med kleshengerne var borte. Så var det bare å samle sammen tomflasker og skitne kopper og kar. Heldigvis hadde han oppvaskmaskin enda! Tømme askebegre i ovnen og fyre opp. Han så på klokka. Støvsuge kom han ikke til å rekke, men sveipa over med en brukt tørrmopp som fortsatt hang på moppeholderen. Det ble igjen en betydelig mengde rusk etter moppingen, og det skjøv han under teppet. Han hadde aldri gjort noe sånt før, men nå syns han det var helt greit. Han kastet en vissen Flittiglise i søpla og satte på kaffetrakteren. Avsluttet med en runde med "frisk-luft-spray" med liljekonvall-lukt. Like etter kom Arne.

Fortsettelse følger en anne dag:)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Logget inn og gledet meg til å lese i bloggene til div folk her inne, men skriften har blitt så liten at jeg blir helt ør! Klarer nesten ikke se om det er kommentarer under ett innlegg, og øynene går i kryss, bokstavene blir til sandkorn! Tar jeg feil eller har det skjedd noe merkelig?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For de med god humor!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Fin stemme gitt! Masse flinke folk på youtube…jeg begynner å føle ansvar for å få spredt dem ut på nettet så de blir mer kjent:-)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hun sitter i godstolen og kikker ut av vinduet. Hun har ikke snakket med folk på to uker, ja bortsett fra hjemmehjelpen som kommer som snarest innom en gang i uka. Sønnene har sluttet å komme på besøk for over et år siden. Barnebarna likeså. Oldebarna har stukket innom en gang i blandt, men det er lengesiden nå. Hun har ikke villet innse det, men nå har det endelig trengt inn gjennom fornektelsen. Det er hennes egen feil. Det er ikke fordi sønnene har familie og jobb, hus og hage som gjør at de aldri kommer, og det er ikke fordi barnebarna har så mye lekser og fritidsaktiviteter de glimrer med sitt fravær. Det er på grunn av henne. Fordi hun aldri har visst å sette pris på det andre har gjort for henne. Hun har krevd og forventet, og tatt det som en selvfølge å få hjelp. -Hvorfor skulle hun takke for at hennes eldste sønn tok seg bryet med å måke snø for henne vinter etter vinter? Hun hadde jo gitt han mat og klær på bordet når han var liten og trengte hjelp! Hvorfor skulle hun takke barnebarna for at de hjalp til å bære inn ved og handle? Ungdommen skulle vise respekt for de eldre, det måtte hun når hun var ung. Sånn er det bare.

Nå sitter hun alene og syk. Hun har tatt alle forgitt, og nå har de fått nok. Hun gikk for langt i fjor vinter da hun kjeftet på så og si alle, sønner og svigerdøtre, barnebarn og venninner. Hun kjeftet fordi hun skled på isen og nesten brakk lårhalsen. Fordi det var en issvull utenfor døra, under et lag med nysnø. Fordi ingen av dem hadde tatt seg bryet med å komme innom før jobb eller skole å hakke vekk isen, kanskje strø litt sand. De hadde tydeligvis fått nok, og det kom lange triader om tidsklemme, karriere, syke barn, gravide koner og det som værre var. At hun ikke kunne klandre andre fordi hun falt. Da ble hun sint og trakk frem den sommeren ingen klipte plena hennes på en måned i den værste vekstsesongen. Tenk å dra på ferie uten å sørge for at noen kunne hjelpe henne. Og enda flere tåpelige ting. Til slutt kom sønnene hjem til henne. De måtte ha et møte sa de. Skulle ikke ha kaffe. Hun skulle sette seg ned å høre etter. De sa de var lei av utakknemligheten hennes. De var lei av at hun forventet at alle skulle kaste fra seg alt de hadde i hendene for å tekkes henne. De var lei av at hun ringte og kjeftet på barna deres fordi de prioriterte å bruke tiden på hyttetur og sydenferier istedet for å hjelpe henne. De sa hun tok dem for gitt, og ikke satte pris på det andre gjorde for henne, og at nå var det nok. Hun fikk leie seg hjelp. De kom ikke til å komme mer før hun ba hver og en om unnskyldning. Så gikk de. Alle tre. Hun ropte skjellsord etter dem og hylte at de ikke lenger var hennes sønner, og at hun skulle sørge for å gjøre dem arveløse! Noen dager senere ringte hun Dag, han hadde alltid vært så hjelpsom, og spurte om han skulle be om unnskyldning for måten de behandlet gammelt folk på. Dag slengte på røret.

 Hun var bitter og ble enda biterer. Ukene gikk og snølaget utenfor døra vokste. Til slutt måtte hun ringe et vaktmesterfirma for å få den fjernet. Det kostet henne dyrt. Forbannede bortskjemte sønner! Våren kom, men ingen kom å bar ut de store, tunge blomsterpottene med geranium, og ingen kom å vasket vinduene hennes til 17.mai. Ingen kom innom på nasjonaldagen med kaker og is. Ingen kom å hjalp henne med støvsuging, til tross for hennes dårlige hofter og nylig forslåtte lårhals. Hun måtte søke om hjemmehjelp, og hun måtte betale en ungjente i nabolaget for å handle mat for henne. En sjelden gang i blandt kom de to yngste oldebarna på besøk etter skoletid. Da brukte hun tiden på å fortelle dem hvor håpløse foreldrene og besteforeldrene deres var, og hvor viktig det var å respektere de eldre. Fikk dem til å gjøre småting for henne som å vaske opp, pante flasker, koste…En dag hun var ekstra krass og bitter sa den ene at de hadde lært om respekt på skolen. Og at respekt var noe man gjorde seg fortjent til, og hvis man ikke oppførte seg pent mot andre så var det ikke sikkert andre var snille tilbake heller. Hun var helt enig og fortalte at eldre mennesker hadde opplevd krigen, og de hadde bygget opp landet, de hadde fostret opp store barneflokker i en tid uten oppvaskmaskin og papirbleier, så de fortjente respekt, og hun fortalte dem deretter om den forferdelig bortskjemte generasjonen som kom etter henne, de som forventet å få livet servert på sølvfat. For ikke å snakke om dagens ungdom! Nabojenta tok 50kr for å handle for henne! Hadde det vært hun når hun var ung hadde hun gjort det gratis! sånn var det før!

 Nå hadde hun ikke sett dem på lenge. Hun skjønte at hun hadde gått for langt. De siste i familien som fortsatt hadde anstendighet til å bruke litt tid på henne hadde gått lei. De hadde fått nok av nedlatende snakk om foreldre og besteforeldre og søsken. Hun skjønte nå at hun hadde tatt alt i livet for gitt. Hun visste at hun hadde gjort det mot mannen sin også, da han levde. Det var for sent nå. Hun hadde vært sånn for lenge, og klarte ikke lenger å gjøre seg liten ovenfor de hun hadde såret. Klarte ikke ringe å be om unnskyldning. Så nå satt hun der, alene, ensom og bitter , og visste at det var helt og holdent hennes egen feil at det var sånn.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er svart ute. Svart og vått. Trailere og vogntog dundere forbi nede på europaveien, men han ser dem bare som uklare hvite og røde lys i det svarte. Sjeldent det er så svart, men oktober er noe for seg selv. Naturen ligger i koma og sover, alt er dødt. Folk fryser og holder seg hjemme, og regnet plasker ned i den 2 grader varme høstnatta.  Han ser ikke fjellene og ser ikke husene på andre siden av fjorden, og føler plutselig at han befinner seg et helt annet sted enn han virkelig gjør. Mørket strekker ut lange fangarmer fra krokene og fra under sofaen. "det er nok best jeg slår på et lys" sier han til seg selv, og føler seg dum. "Herregud, så patetisk! gå å snakke til seg selv som en annen mørkredd tomsing" fortsatte han og følte seg enda dummere. Det ble vel heller skumlere enn tryggere når han lot hånda føle seg nedover ledningen og endelig fant bryteren til lampa som hang i vinduet. Et dust, svakt lys var det, men ikke sterkt nok til å lyse opp mørke kroker, det gjorde heller skyggene større og mer truende. Ingenting var som det skulle. Da hun gikk hadde han overbevist seg selv om at det var for det beste, og det første han gjorde var å bytte ut alle 40watts pærene med 15watts. Det gav et mer koselig lys syns han. 40Wattsene skar i øynene, og han fikk ofte hodepine. Hun hadde hengt vegglampene over sofaen for høyt, slik at når han lå lyste pæren skarpt og uten nedtoning av lampeskjermen rett i øynene. De hadde kranglet mye om lyspærene og lampene. Hun måtte ha det sånn sa hun, for hun så så dårlig, og fikk vondt i hodet hvis hun måtte gå rundt og myse. At han fikk vondt i hodet av skarpt lys betydde visst ikke så mye. Nå angret han på pærebyttet. Han måtte gå rundt å slå på alle lampettene og pyntelampene og enda syns han at mørket trengte på fra alle kanter. Han satte på tv’n, lot dørene i stua og gangen stå åpne og gikk og la seg.

På soverommet måtte han slukke. Han kunne ikke sove med lyset på. Der gikk grensa for en voksen mann! Dessuten følte han seg så eksponert, enda det ikke var noen i huset. Det var bedre at det var mørkt så han kunne gjemme seg i skyggene mellom dyner og puter hvis det skulle bli nødvendig. Nå følte han seg liten. Liten og redd. Tåpelig. Det var jo alltid hun som var husredd, han hadde aldri fryktet hverken mørket eller monstere fra det hinsidige. Nå lå han og holdt seg fast i dyna med hjertebank og angstfornemmelse og var svak. Kjente et lite minutt at han savnet henne før han skjøv fra seg den uønskede tanken og gav seg hen til redselen og etterhvert søvnen.

Neste dag våknet han til strålende solskinn, men følte seg ikke særlig glad av den grunn. Han så seg rundt og undret seg over hva han hadde vært så redd for. Her var jo ikke annet enn et klesskap og en krakk med en nattbordslampe og et par utleste Vi Menn. Borti hjørnet noen svette klesplagg som burde vært vasket for et par-tre dager siden. Eller ingenting. Han hørte tv’n stå på i stua, og rødmet. Lovte høyt og tydelig at han ikke skulle la seg overmanne av mørkredsel mer i sitt liv. Vel ute på badet, etter å ha pissa og veid seg så han sitt eget speilbilde. Han så ikke særlig mandig ut syns han. Så ut som en stakkars usling uten kjerring. En som aldri kom til å få seg dame. Rødsprengt og gråsprengt og med store poser under øynene. Han snudde seg trist vekk og ringte Arne. "Jeg kommer ikke i dag heller. Fortsatt syk. Takk. VI snakkes" Han hadde egentlig brukt opp 3 dagersen sin for 2 dager siden. Lurte på hva han skulle gjøre. Han var jo ikke syk, ikke egentlig. Bare utslått. Oppbrukt. Kanskje han skulle ringe legen sin å få seg en sykemelding. Kunne jo si at han var utbrendt. Han bestemte seg for å utsette det. Han likte ikke å gå til legen og legge ut om følelser og problemer. Det var vanskelig. Det kunne jo hende at han følte seg bedre i over helga.

Han håpte at det var mat i kjøleskapet, for ikke faen om han viste seg i butikken sånn som ha så ut. Røyk hadde han i massevis oppi skapet på kjøkkenet. West. Merkelig merke, men greit nok, og så fikk han det for 350 kr kartongen med den latviske dama i sokkelen. Det var temmelig trist i kjøleskapet. Et par slappe gulrøtter, en klissete brun-grønn smørje i ei skål. Det hadde vært en salat en gang. Faen, jævla kjerringa flytter uten å ta med seg kaninmaten! Hadde hun tenkt at HAN skulle rydde etter henne kanskje? Dritt. Ellers var det en blank pose med 3 grillpølser i, en kaviartube og en skorpete ost. "jaha, da har jeg mat over helga" mumlet han for seg selv, og trykte ut noen cm kaviar på et korni flatbrød. Klasket et annet oppå og tygde, svelget og tygde. Spretta ei øl, den også kjøpt fra latviadama for en billig penge, og svelgte ned restene av kaviar og flatbrød. Han kjente at han stinket, burde ha dusja i forrigårs, men maktet det ikke. Etterpå tenkte han, og dumpet ned på sofaen og ble sittende å se på en gammel reprise av Hotell cæsar mens han tømte i seg resten av øllen og åpnet ei ny flaske. Tente en røyk og begynte å gråte. Prøvde å la være, noe som førte til pinefulle ul og hulk. Tok seg sammen, sugde begjærlig på sigaretten og holdt pusten til han ble svimmel. Så heiv han røyken halvrøkt i askebegeret og gikk å la seg. Det siste han tenkte var at hun skulle faen ikke få ødelegge livet hans bare fordi hun hadde gjort det slutt. Det finnes flere fisk i sjøen og i morra er en ny dag.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende